Mediene er komne for å bli, og uansett korleis ein vrir og vender på det så er medier ein stor og avgjerande del av livet til born og unge. Det er lenge sidan "skulen/ læraren" sat på all informasjonen, og kunne selektivt velje kva elevane skulle få vite gradvis etterkvart som dei var modne for det. Alle som har tilgang til medier som tv, radio og ikkje minst internett har og tilgang på underhaldning og informasjon frå heile verda. Ikkje alt er like lett å ta inn over seg. Ei utfordring vert å hjelpe elevane til å forstå, tenke kritisk, og vere bevisste. Dei vil ikkje automatisk vite korleis dei skal forhalde seg til alt dei møter...
De unge må skape sin indentitet i krysspresset mellom den stadig endrede mediekulturen og den gallopperende nye medieteknologien, trenger mer enn verktøy. De trenger tid til refleksjon, stabilitet og mulighet til å lære empati og ansvar. Datamaskinen kan aldri erstatte den menneskelige interaksjonen og en anderkjennende dialog mellom lærer og elev (Vettenranta et al., 2007, 19).
Dei unge MÅ forhalde seg til media, og vil heilt klart bevisst eller ubevisst ta med seg det dei møter i skapinga av eiga identitet. Elevane vil trenge hjelp og tid til å reflektere over det dei møter. Dei må få mogelegheit til å lære seg å kjenne empati og ansvar. Dette kan dei ikkje lære frå datamaskina. Dialogen mellom lærer og elev kan ikkje erstattast. For at læreren skal kunne bidra med noko i denne utviklinga av elevens mediebevisste og mediekritiske blikk, må læreren sjølv kjenne til den stadig endrende mediekulturen.
Mediepedagogiske optimister viser entusiastisk til Vygotskys sosiokulturelle læringsteori og de muligheter de nye mediene eller artefaktene kan tilby innenfor rammen av de unges vektstone for læring eller den nærmeste utviklingssonen...(...)...spontane begreper utvikles i dagliglivet, gjennom elevens medieerfaringer, mens vitenskapelige begreper skapes gjennom skolens strukturerte meideundervisning(Vettenranta et al., 2007, 22-23).
I mange tilfeller vil elevene kunne lære av kvarandre og vere kvarandre sine meir kompetente andre når det gjeld medieundervisning. Kanskje spesielt på den tekniske biten. Den kritiske haldninga og medvitet rundt kva ein gjer og kvifor ein gjer det vert likevel læraren si største utfordring innan medieundervisninga.
På DKL studiet har vi heile tida hatt dette perspektivet på alt vi gjer. Vi skal lære å lage animasjon og produsere ein podcast. Men kvifor gjer vi dette? Korleis kan dette vere med på å utvikle eleven ved bruk i skulen? Korleis kan vi nå måla i læreplanen? Både grunnleggjande ferdigheiter - som for eksempel å kunne bruke utøve nettvett, kjeldekritikk, ha kjennskap til personvern og lover og reglar som gjeld i arbeidet dei gjer på internett. Eller meir fagspesifikke mål som å kunne vurdere estetiske virkemidler i sammensatte tekster hentet fra informasjons- og underholdningsmedier, reklame og kunst og reflektere over hvordan vi påvirkes av lyd, språk og bilder (UFD 2006).
